SIS Station SKYLARK B S: 25/1-41 til 10/9-41

Beskrivelse

SKYLARK B: Trondheim SJekk med Hans S
Samband: 25.01.41-10.09.41
Bemanning:
Ola Jacob Bjanes,
Yngvar Erlandsen,
Baard Gunnar Hjelde,
Anton Martin Jacobsen (Jackson),
Einar Johansen,
Finn Juell,
Alf Rosted Løken,
Egil Reksten,
Bjørn Rørholt,
Nicolai Selmer,
Olav Skeie,
Haakon Sørbye,
Erik August Welle-Strand (leder).

Dette var en av pionerstasjonene, den tredje på luften etter HARDWARE og
OLDELL. SKYLARK B ble brakt inn med fiskeskøyta «Nordlys» som satte i land fire mann litt utenfor Florø 5. september 1940. SKYLARK fikk kontakt med Sentral i januar 1941 og sendte et stort antall telegrammer fra Trondheim og andre deler av landet, herunder nøyaktig oppgave over tyskernes produksjon og bruk av tungtvann (mai 1941). Informasjonen ble videresendt til amerikanerne, som på den tiden overveide spørsmålet om kjernefysiske våpen. I omtrent fire måneder (mai til august 1941) var SKYLARK B den eneste aktive SIS-stasjonen i Norge. Mange av SKYLARK B-meldingene er i Norges hjemmefrontmuseum arkivert under kodenavnet SEALION. Dette var så tidlig at korrespondansen mellom SIS og FD/E var mangelfull. SKYLARK B ble tatt ved peiling, og fikk en brå død i august/september 1941. Bare noen få av operatørene kom unna..

Les mere i Usynlige soldater.

.....Kontoret ved NTH var travelt opptatt om morgenen den 28. august. Jeg var trett etter nattens jernbanereise, der jeg satt i kø for å levere studieplan. Inn kommer Haakon Sørbye. radioamatør LA8Y, glad og fornøyd, et stort smil på hans runde ansikt. «Hei. LA1GA!» sa han muntert. Det er vanlig blant amatører å bruke signatur i stedet for navn.
«Hei. 8Y. hva bringer deg hit tre dager før skolen tar til?»

«Du har kanskje lagt merke til at det har vært en liten krig. jeg må jobbe hardt for å ta igjen tapt tid. Men hva med deg? Du ble jo kalt ut
allerede i januar?»..................

..................Han virket nervøs. «Kan jeg ta en stol?» spurte han. «Jeg tømte stolens rikelige innhold av papirer og notater ned på gulvet. Haakon tok ikke stolen, men gikk frem og tilbake over gulvet, bestemte seg tydeligvis og spurte: «Vil du være reserveoperatør på en moderne amatørsender?»

Spenningen vibrerte i luften. Det slo lyn mellom mine tankebaner. Jeg visste presis hva dette betydde. Med tilkjempet ro så jeg ut i luften ved siden av Haakon, og sa: «Du vet, som radioekspert i artilleriet og aktiv radioamatør er jeg nok i tyskernes søkelys, så kanskje det viser seg å bli en bjørnetjeneste. Men byr du meg jobben, blir svaret ja takk!» Det var ikke fritt for at det kriblet i magen. «Kan du si litt mere om hvem, hva og hvordan?»

«Ja, en mann som kalles «TOP SECRET» er kommet fra England med radioapparat og sendeplan. Høyeste sjef er «SUPER CHIEF». Han har
kontor både i Oslo og London og «pendler» ved hjelp av ubåt.» «Det høres fint, men hvor sikkert er nå dette?»

«Jeg kan ikke innestå for detaljene, men jeg vet det er seriøst. Jeg har nettopp sagt fra at jeg tar jobben som førstetelegrafist.» «Det er nok for meg, jeg blir med!» Jeg var overveldet. «Vent litt,» sa Haakon. «Jeg har ikke myndighet til å godta deg. Det må TOP gjøre. Jeg skal få svaret om noen få dager.»................

..............Vi var spente på å se radiostasjonen. Den ble hentet i Bergen av en kjemistudent som het Alf Løken, en liten, mørk. rundhodet student fra Stabekk med sjelfulle brune øyne. Jeg kjente ham fra Studentsamfundets Interne Teater, Alf viste stort skuespillertalent. Han døpte vårt radioapparat for «smørkassen» og dét het det siden. Den trengte 220 volts vekselstrøm. Det fantes utenfor Trondheim, men i byen var spenningen 150 volt. Vi bestemte oss for å sende fra skogen. Strøm fikk vi ved å klatre opp i en stolpe og hekte oss på linjen.
Første gangen var vi spente. Vi var fem stykker: Egil Reksten, kjemistudent og gruppesjef, Alf Løken og Ola Bjanes, vakter, og så Haakon og jeg. Egil var kjent på skolen som litt av en original, gikk med grønn skalk og stokk og snakket affektert. Den ideelle spion for så vidt. Ola, en stor bamse av en kar, sa ikke stort. Han var student på bygglinjen......

Egil tok ut plassen om formiddagen. Antennen kastet vi opp i et tre.
Haakon avstemte senderen. Da tiden kom. kalte han: BOS, BQS, BQS, de NBF, NBF, NBF. . . Etter tyve minutter skjønte vi at det ikke ble samband. Stor skuffelse. Vi satte vår lit til neste gang. Men det ble en enda større skuffelse.
Slik holdt vi på, tre ganger i uken.
Måneders fortvilede forsøk, livsfarlige for oss. Smørkassa var et like godt sambandsmiddel som navnet antydet. BBCs sendinger kom fint inn på kortbølge hos oss. Radioforholdene var altså fine, hva i all verden kunne være i veien?......

.......Smørkassens sendefrekvenser ble styrt av kvartskrystaller. Alle var mellom 5 og 7 Megahertz. Stadig kalte vi: «BOS. BOS, BOS. de NBF, NBF, NBF, K».
«Tyskerne kan høre sendingene våre og peile seg inn på dem. De som lytter, kan fastslå at vi ikke har samband,» sa Haakon. Vi ble mere og mere sikre på at sendetider og frekvenser var feil. Det måtte være forklaringen, kom vi til. Nokså nedslående.
Nytt håp: SUPER CHIEF dukker opp i Trondheim. Ny skuffelse: Han kom for å be oss om å sende en melding for ham, for hans smørkasse virket heller ikke! «Jeg drar tilbake til England for å rydde opp!» sa SUPER CHIEF.......

......Med blandede følelser bestemte vi oss for at hele SKYLARK-gruppen skulle ta juleferie og kople av. Hvis særmeldingen fra BBC skulle komme, ville vi samles i Trondheim snarest mulig. Det skulle bli min siste jul hjemme på Vettakollen på mange år.
Så sent som midten av januar 1941 kom SUPER frem til London og leverte vår melding på «Home Station». Særmeldingen over nyhetene på norsk hørte vi i slutten av januar. To kvelder ble den gjentatt. Nytt håp!...

Ny skuffelse, dagen etter særmeldingen i januar fikk vi ingen forbindelse. Heller ikke neste dag. Men like før vi ga opp alt håp, kom plutselig den engelske stasjonen med full styrke og svarte oss. NBF, NBF, NBF, de BQS, BQS, BOS. For en fryd for oss alle sammen!

Utholdenheten hadde tilslutt båret frukter. Tenk, nå kunne vi begynne å være nyttige! Ikke bare lekesoldater. Hele gjengen vandret på luft. Home Station kunne ikke tyde vår første melding. Feil i chiffreringen. Vi rettet. Så gikk det bra! Første melding fra London:

EN STOP SVERRE ANKOMMET STOP RETURNERER FALLSKJERM SOM AVTALT STOP BEKREFT SLUTT.

Det store faktum: Samband til London i orden! Det forandret alt. ikke plutselig, men litt etter litt.
Vi trengte flere telegrafister og vi valgte med omhu. Einar Johansen fra Tromsø gikk i samme klasse som oss, han ble den første. Hans signatur i Televerket var JOE. han kaltes ved det «navnet» (uttales på norsk, ikke på engelsk). Bård Hjelde var også i Televerket. Hans familie bodde i Trondheim. Han kunne sende når vi andre dro på ferie. Ved siden av jobben i Televerket gikk han også på Høyskolen. Han ble den neste.

Les mere i Amatørspionen LERKEN under.

Til Sted

Deltakere

Galleri

PreviousNext

Nyttige lenker