MSP 30 SIS Operation PISCES

Beskrivelse

Ca 25/10-7/11-43 Lurøya, Lurøy

MK Kvalsund fenr Einar Kristiansen, MSP, fra Peterhead via Lerwick

Det ble fastslått at MTB-er ikke var egnet/disponible og ubåtjagerene var enda ikke operative.

Vellykket seilas. Denne seilasen var særdeles lang, og sjøen var krevende med storm.

PISCES (Onøya)

Landsatte: Forsyninger og våpenlast

T.Melien

"Shetlands-båten kom en natt i oktober. Aksel Martinsen fra Sør-Nesøy skulle møte den med skøyta si i fjorden utenfor Nesøyan. Været kunne ikke bli stort dårligere. Det var full storm fra sørvest med sylkvasse regnbyger. Den vesle skøyta kom nesten bort i de skumkvite skavlene. Sjø og regn pisket mot rutene på styrhuset. Hav og luft var i et eneste kok. Hvordan skulle han finne møteplassen i slikt vær? Hvordan skulle Shetlands-båten finne den? Hvordan skulle de finne hverandre? Aksel så på klokken. Det var et kvarter igjen til avtalt tid.

Det var umulig å se land til noen kant. Men han merket på sjøene og stormen at her kom Lyngværfjorden inn. Her var det de skulle møtes. Han la båten opp mot stormen, men de voldsomme sjøene ville sluke fartøyet. Det dukket hver gang opp igjen for på ny å forsvinne i en enda større skavl. Selv en sjøvant kar som Aksel begynte å bli betenkt. Han måtte prøve å legge seg i le for Lamøya.....

Det var snart gått en time over møtetid. Aksel begynte smått å ane det verste. I slikt vær var det lett å kjøre seg på grunn. Og det var nesten håpløst å navigere i så dårlig sikt. Han fikk prøve å gli ut i fjorden igjen på leiting. Kjenningssignalene skar uavbrutt gjennom stormen og mørket.
Den første følingen han fikk med Shetlands-båten, var dunkene fra motoren som drev med været inn Lyngværfjorden. Det var tydelig at den var på vei innover. Selv var Aksel nå drevet litt for langt mot Otervær. Stempelslagene fra den andre båten gikk tydelig østover mot Oterholmbukta.

Aksel gav motoren full fart og sendte kjenningssignalene uavbrutt. Han var redd Shetlands-båten skulle forsvinne før han selv rakk å komme oppunder den. Slik gikk det også. Den ble borte sørover forbi Besværodden. Snart kunne han ikke høre dunkene fra motoren mer heller. Han fikk bare håpe den ble liggende der og ikke fortsatte sørover. Med motoren for toppfart presset Aksel farkosten gjennom stormen og havmassene. Endelig var han i le for Lamøya igjen, og der fikk han se lys frammi mørket. Det var kjenningssignalene. Det var Shetlands-båten. Skipperen der hadde
heller ikke sett annen råd enn å bruke dekkslysene......

— Det dreier seg om et par tonn. — Vi må vel opp og
hjelpe karene med å få den over i din båt.....

På land satt folkan og vent nervøst.

......På kontoret bak Alfred Jarvolls forretning satt fem mann og ventet utålmodig hele naua. Foruten Alfred og John var det Arnold Pleym, Anders Indergård og Jarvolls svoger Olav Aalstad.

Det var nå brukt tre timer mer enn normalt til å laste om sendingen og føre den sør til Onøy. Karene begynte å frykte det verste. Praten stilnet hver gang stormen kastet seg mot huset så det ristet og truet med å rive det ned over dem. Regn og sjødrev ble pisket mot rutene.

John var den mest utålmodige av dem. Han så virkelig bekymret ut. Men Alfred mente at tre timers forsinkelse i slikt vær måtte sies å være normalt.
— Det kan være normalt, innrommet John, — men det kan også ha hendt noe galt.
— Det er så mange muligheter for forsinkelse i slikt vær, mente Pleym.
— En av båtene kan varre huket av tyskerne, fortsatte John som fryktet det verste.
— Det kan være at begge er gatt til land og ligger og venter pa at stormen skal gi seg, gjettet Olav Aalstad.....

...... Et par minutter senere trengte et svakt lysskjær gjennom mørket. Da la John pa sprang mot Jarvollen. Tre karer satt og ventet spent da John kom inn på kontoret. Det ble vått omkring ham av regnvatnet som drev ned på golvet fra oljehyra. Fjerdemann, Olaf Aalstad. hadde vakttørn nede på kaia.
— Det ser ut som du har gode nyheter, sa Pleym.
— Jeg har gode nyheter, fortalte John. — Det første jeg fikk se da jeg kom opp i fjellet, var et båtlys nord i Kåsa. Olav dukket inn fra uværet og rapporterte at det kom ei skøyte nordfra. Alle mann reiste seg og gikk ut. Det hadde sluttet å regne, men stormen var like voldsom. Skøyta var kommet så nær at den var synlig nå. Rett ut for Jarvollen stanset den farten og ble liggende opp mot vinden. Alfred tente ei lykt og gikk ned til ishuset, og båten satte seg i bevegelse innover. Det var ikke liv å se ombord. Ingen skulle tro at denne stillferdige farkosten gikk i så viktig fraktfart...."

Les mere i Lurøy-affæren under.

Til Sted

Fra Base

Deltakere

Fremdrift

Galleri

PreviousNext

Nyttige lenker